SHOW REVIEW

Ikke til å få Sting av...

Sting fikk ikke høyt nok tempo til å få sting i en litt for daff konsert på Koengen i Bergen mandag kveld.

Et grått og trist vær i Bergen må nok ta noe av skylden for at ikke Sting klarte å få fyr på publikum i Bergen mandag. Selv ikke under de åpenbare publikumsfrieriene gikk hendene i været på Koengen.

En opplagt og smilende Sting kom på scenen litt over klokken 21, foran 12,000 tilskuere. Først under tredje låten, 'If I Ever Lose My Faith In You', ble det liv i publikum. Men Sting, eller Gordon Sumner, måtte som regel be om publikums jubel.

Selv ikke under låtene som alle burde kjenne til, 'Englishman In New York', 'Roxanne' , 'If You Love Somebody' og 'Every Little Thing She Does Is Magic' fikk armene i været på andre enn den harde kjernen ved scenen. De mest innbarka Sting-fansene holdt seg også rolige mesteparten av tiden mens helten stod på scenen.

Sting er heller ikke av de artistene som på død og liv skal ha publikum til å ''make some noise''. Han så ut til å være fornøyd med å spille for en rolig forsamling, som tross alt var med på notene hver gang han oppfordret til allsang. Men det var tydelig at de aller fleste som hadde tatt turen til Koengen i regnværet ikke var ute etter annet enn festlig lag og levende musikk, og ikke først og fremst Sting. Hvis været hadde vært bedre, kunne vi nok heller tatt frem det slitte folkefest-begrepet.

Den trofaste Sting-fanskaren koste seg nok, kjenner jeg dem rett, men de hadde nok fortjent å se sin helt i en mer intim atmosfære. Det var noe som skurret med Sting og hans tre musikere i stadionrock-versjon.

Musikalsk er det ingenting å si på mandagens konsert. Hovedpersonen synger fortsatt bra, og har ikke mistet særpreget i stemmen i løpet av mange år som artist. Hans to gitarhelter, Dominic Miller og Lyle Workman, er begge stødige musikere, som fremfører sine gitarsoloer med maksimale ferdigheter, og middels entusiasme og spilleglede. Men de klarte ikke å hente med seg publikum på den rette måten. Det skal en egen fingerspitz-gefühl til for å nå ut til 12,000 tilskuere og skape liv og røre.

Alt i alt en middels konsertopplevelse, på tross av at Sting fremførte alle de mest kjente slagerne fra et rikholdig repertoar. Etter drøyt halvannen time var ekstranummeret, bestående av blant annet 'Every Breath You Take' og 'Desert Rose', slutt. Da takket Sting alle som stod i regnet hele kvelden, og satte kursen mot Molde og deretter flere konserter i Skandinavia.

(c) TV2 Norway by Asle Bentzen



Slagerparade...

Sting leverte litt av en slagerparade på Koengen i går. Duskregnet får ta sin skyld i at stemningen ikke tok av før mot slutten.

En kritisk anmerkning helt i begynnelsen: Det er litt trist når en rockeveteran som Sting i så liten grad forandrer på menyen underveis.

Han har praktisk talt spilt de samme låtene på snart 20 konserter i Europa. Bergen var intet unntak. Det blir litt statisk. Og kalkulert.

OK, han har aldri spilt i Bergen før, så hvorfor klage? For vi fikk låter fra nesten hele karrieren.

Det åpnet friskt med to Police-låter, 'Message in a Bottle' og 'Synchronicity II', som også introduserte de to gitaristene i bandet, Lyle Workman og mangeårig samarbeidspartner Dominic Miller.

Begge disse kan faget til fingerspissene. De krydret med følsomt spill når det trengtes, og rocket når det var påtrengt.

Konserten viste at Sting ikke trenger tangenter, kordamer eller etniske rytmer for å levere en god konsert. Her var det tilbake til det pure rockeformatet - bass, gitarer og trommer. De siste traktert av stortalentet Abe Laboriel Jr.

Klassikerne kom som perler på en snor: 'If I Ever Lose my Faith In You' og 'Walking in the Moon' står for to ulike stadier i karrieren. 'Englishman in New York' er en solofavoritt hos mange, det samme med 'Fields of Gold' og 'Fragile'.

Mens Police-låter som 'Driven To Tears', 'Every Little Thing She Does Is Magic' og 'Roxanne' nok hørtes mer rockete og upolert ut da Andy Summers og Stewart Copeland spilte i band med Sting - men voksenversjonene vi fikk på Koengen gikk hjem.

Han spilte den tøffe introen til 'The Soul Cages', men lurte publikum. For låten gikk deretter rett inn i '(If You Love Somebody) Set Them Free'. Det var garantert bevisst.

'Every Breath You Take', 'So Lonely' og 'Next To You' bare understreket Stings behov for å riste av seg litt etnisk jazzstøv.

Minuset: Han kommuniserer kun høflig med publikum. Standardfarsene ligger inne. Jeg føler aldri at han gir mye av seg selv fra scenen.

Publikum var også litt avventende i starten. Kanskje var de så imponert over å endelig få se og høre helten sin i Bergen?

Lydbildet var veldig bra. Men det ble aldri den energiutblåsningen som John Fogerty sto for på Sotra fredag, eller det rockesirkuset vi var vitne til i Milano tirsdag, da Rolling Stones satte fyr i 65,000 italienere.

Sting er for dannet til det. Men jeg tror 13,000 bergensere var fornøyde.

Kjøp BA og les mer om Sting-konserten.

(c) Bergensavisen



Mer sting enn på lenge...

En ny vår basert på mye gammelt materiale

Sting klarte å tekke de fleste på Koengen i går kveld. Både fansen som hadde fulgt ham med Police under punketiden og dem som foretrekker den mykere artisten som han har fremstått som i senere år. Men det var ikke sofistikerte jazzmusikere denne kvelden, men ''Back to basic'' med to gitarer, bass og trommer.

Omtrent halvparten av programmet var viet gamle Police-låter og halvparten fra solokarrieren. En Beatles-låt 'A Day In The Life', fikk han også plass til. For dem som etter mannens senere album kanskje hadde trodd at han var begynt å bli fullstendig soft på sine gamle dager, hadde han absolutt noen overraskelser på lager.

Presis klokken ni kom Sting på scenen. Med 'Message In A Bottle' og 'Synchronicity II', to gamle Police-låter gjorde han det klart fra første stund at dette kom til å bli en frisk kveld. Om det var det unge bandet i ryggen, eller det at mannen har nådd en sen førtiårskrise, (han fyller 55 om noen måneder) vet vi ikke. Sikkert er det at Sting ikke har vært sprekere og friskere på mange år.

Nå skuffet han heller ikke dem som liker den mykere utgaven. Både 'Englishman in New York' og 'Fields of Gold' var selvfølgelig på plass. Det ble en skjønnsom blanding av Police og Sting uten plagsomt mange dødpunkter.

Ikke alt var like bra som i gamle dager. 'Every Little Thing She Does Is Magic' manglet kraft, men det var omtrent den eneste nedturen. For ellers hadde både materialet og mannen holdt seg utrolig bra. Stemmen var fullt på høyde med Police sine glansdager, og basspillet var upåklagelig.

Ikke minst versjonen av 'Roxanne', som ble siste låt før ekstranumrene var bygget ut til et lite eksperimentelt verk. Denne kvelden viste en utgave av Sting som vi gjerne skulle ha hørt litt oftere. Frisk, ungdommelig og rølpete.

(c) Bergens Tidende



Vått og godt

Tusener av bergensere møtte frem på Koengen å høre Sting mandag kveld.

Både artisten selv og de fleste blant publikum har lagt den heftigste ungdomstiden bak seg. Når en leverer god musikk trenger en ikke all verdens fakter og scenesprell, og publikum ville heller lytte enn hyle.

De fremmøtte speidet gang på gang mot himmelen. Skulle småregnet ta slutt? Ville skydekket sprekke? Vel. Det sluttet da å regne, men himmelen forble grå og Sting sang 'I have to tell the story of a thousand rainy days'.

Det var de nokså ukjente Fiction Plane som varmet opp denne kvelden. En utakknemlig jobbe, for det regnvåte publikummet lot seg ikke så lett rive med, energisk jobbing på scenen til tross. Kanskje var det ikke så mange som visste at vokalisten var sønnen til Sting? 'How are you doing' ropte Joe Sumner, uten den store effekten. 'How are you doing' ropte han en gang til. Responsen var enda tammere. Fullstappede Koengen ventet på en gentleman som gjerne går, men aldri vil løpe.

(c) Bergens Tidende

SET LIST

(0) Reviews and Comments