Symphonicity
Sep
03
2010
Oslo, NOKonserthus
With None
0
share

Konsertanmeldelse: Stilfull stillstand...

Familien Gahr Støre sitter rett foran meg, og dens pater familias gjør tre spede forsøk under Stings andre nummer, 'Every Little Thing She Does Is Magic'. Det går skeis. Gahr Støre er en hvit mann.

Han skiller seg ikke nevneverdig ut. På raden foran han igjen sitter nemlig den nye ''BFF'''en hans, Kronprinsesse Mette-Marit (og jeg som trodde at hun bare hørte på housemusikk-tolvtommere fra 1990-tallet). Hele salen synes full av soignerte folk fra skipsrederfamilier og nikkersadelen.

Klassereisen Sting har foretatt, får Mette-Marits til å fremstå som en kjapp tur til kiosken på hjørnet. Gordon Matthew Thomas Sumner fra Newcastle i England, sønnen til en melkemann, skulle i beste fall bli sjømann.

Men her står han, 58 år gammel, foran et 45 mann stort symfoniorkester. Han dasker bløtt på en tamburin og ser kvalmende godt ut. Det er vel all den tantriske sexen. Han har svarte bukser og en sort dressjakke i butlersnitt. Hårfestet hans, som lenge så ut til å være en tapt sak, har på mirakuløst og trolig kostbart vis stoppet opp på et strategisk akseptabelt punkt. Jeg tør vedde på at man kunne sprette kronestykker på den lille, stramme rumpa hans.

Han står her, tror jeg, fordi han er i kunstnerisk opplag, livredd for å lage et nytt popalbum. Hans forrige kom så langt tilbake som i 2003, og vi må ytterligere ti år tilbake i tid for å finne hans forrige virkelig gode: 'Ten Summoner's Tales' fra 1993.

Mens han venter, gjør han ting som å gjenforene The Police, lage ''vinteralbum'' med tradisjonelt folkemusikkmateriale, tolke komponisten John Dowland (1563-1626) og skrive filmmusikk.

Samt altså dette: Spille sine slagere med hjelp av bass, gitar, trommer, perkusjon, en kvinnelig vokalist og et symfoniorkester under ledelse av Steven Mercurio. Sistnevnte hopper rundt som en eksentrisk professor (han ligner på sølvreven Støre, faktisk), og oppfører seg ellers som ''Tim the Enchanter'' i ''Monty Python og ridderne av det runde bord''. Han peker, og det blir lyd.

Det blir popmusikk - intet mer, intet mindre - av dette. Det er ikke slik at Sting vil ''gå klassisk'' eller noe lignende beklagelig. Sting vil høre sangene sine spilt av et ekstra stort ''band''. Såpass selvnytende har han forlengst lært seg å leve med at han er.

Kronprins Haakon ankommer ved sin kones side akkurat tidsnok til 'Russians', Stings forsøk på kald krig-diplomati fra 1985. Artisten kommer lettvinte morsomheter i forkjøpet ved å redegjøre for klimaet som faktisk regjerte den gang da. Tekstlinjen ''the russians love their children too'' høres latterlig ut i 2010. Men jeg - sikkert Gahr Støre også - husker godt og vel at det ikke føltes slik da låten først ble sluppet.
Sangen er ikledd et av kveldens mest radikale arrangementer, med en dramatisk, ''defcon 2''-intro. Angst og beven. Sting synger den med sin beste sølvguttstemme.

Ikke alt fungerer like bra. Deler av det andre settet - han spiller i to og en halv time - blir seigt.

'Moon Over Bourbon Street' minner oss om hvilken pinnestiv skuespiller han i sin tid var. Sting ikler seg frakk med rødt ''vampyr''-fôr, spiller på theremin og skumler seg gjennom det klisjétrette Anne Rice-dramaet, tilsatt kveldens mest avant garde-aktige arrangement.

''All Would Envy'' er slepen Kaffebrenneriet-bossanova, og 'Every Breath You Take' mister all sin kneppende, krypende uhygge i denne tapningen. Hele poenget med sangen går tapt.

Men ellers? Gordon Sumner, sønn av en melkemann, er en artist - ingen tvil om saken. Synger godt, skriver klokt.

Han beveger ikke alle. Ei heller denne anmelder, i alle fall ikke alltid. Men han beveger mange, inkludert Jonas Gahr Støre.

Om enn ikke i takt.

(c) VG Nett by Morten Ståle Nilsen

COMMENTS 0
photos